Verdenshistorien

Året var 1789, Frankrikes økonomi var i ferd med å kollapse, i hovedsak på grunn av rollen de valgte å spille i den amerikanske uavhengighetskrigen. Frankrike gikk seirende ut av disse slagene, men krigen hadde fortsatt kostet mer enn den burde. På grunn av at statskassen lenge hadde vært tom, ble krigen finansiert av at vanlige folk måtte betale mye høyere skatt enn de hadde vært nødt til før. Den økte skatten kom som et hardt slag på de fleste, i stor grad på grunn av den harde vinteren 1788-1789. Avlingene hadde blitt ødelagt, og brødprisene var høyere enn noen gang. Fattigdom ble et stort problem i Frankrike. Folket var i ferd med å bli desperate, og tanker om opprør meldte seg. Det begynte med spredte episoder med opprør, til slutt angrep de det forhatte fengslet Bastillen. I denne artikkelen vil jeg prøve å svare på følgende spørsmål: Hvilken innvirkning hadde stormen på Bastillen på den væpnede revolusjonen, som senere skulle finne sted i Frankrike? Var det forutbestemt at monarkiet ville falle, eller kunne revolusjonen vært avverget med en bedre håndtering?

Louis XVI, kongen, hadde innkalte til et møte krisemøte i stenderforsamlingen i mai 1789, en revolusjonær stemning bredte seg i det undertrykte folket, og adelen var redd for hva som kunne skje. Stenderforsamlingen var et foreldet system, som i praksis resulterte i at overklassen fikk gjennomført sine ideer. Den tredje standen, altså folket, var representert, men det var i hovedsak bare på papiret. Systemet var bygget opp slik at hver av de tre stendene hadde en stemme. Siden de to øverste stendene, adelen og geistligheten, i all hovedsak var enige hadde den tredje standen sjelden noe de skulle ha sagt. Representanter for den tredje standen forsøkte å få forandret Stenderforsamlingen slik at de skulle få dobbelt så mange representanter i forsamlingen, dette ble ikke godtatt. Protester brøt ut, og etter mange diskusjoner og krangling ble stenderforsamlinger oppløst. Etter dette dannet den tredje standen Nasjonalforsamlingen. Nasjonalforsamlingen erklærte seg som representant, ikke for den tredje standen, men for folket. Nasjonalforsamlingen inviterte representanter fra de andre stendene til å møtes på en tennisbane, der skulle de holde sammen til Frankrike hadde fått en grunnlov. Det var på dette tidspunktet at kongen oppløste sin regjering, og satte sammen en ny. Dette gjorde folket sinte, og protester tok til.

11. juli 1789 Ble Necker oppsagt som finansminister. Han var tilnærmet det man kan kalle en folkehelt. Necker hadde latt det lekke ut at han hadde gitt avkall på sin lønn, og ofret av egen kapital for å hjelpe staten. Det folket ikke visste, var at dette kostet Necker lite, siden han var en av Europas rikeste menn, og i tillegg tok 5 prosent rente av pengene. Dette var nok ikke så dumt, med tanke på revolusjonen som var i emning, og viktigheten av å beholde folket på sin side, samtidig som han bygde sin egen kapital. Når folk fikk høre om oppsigelsen ble de svært sinte. Necker var etter deres mening den eneste av makthaverne som talte deres sak, og mange var sikre på at det var nettopp derfor han ble oppsagt. Under opprøret i dagene som skulle komme ble det ved flere anledninger båret byster av Necker fremst i togene.

Søndag 12. juli hadde store menneskemengder samlet seg i Tuileriesparken, folket var opphisset. Stemningen gikk fort til kamplyst og sinne blant folkene. Det var mange som talte denne kvelden, men det var konsekvent de mest aggressive talerne som fikk høyest oppslutning, noe som førte til at talerne ble mer aggressive, og igjen til at folket ble enda mer opphisset. Klimakset ble nådd etter en glødende tale fra den unge advokaten og journalisten Camille. Han klatret opp på et bord med pistolen hevet over hodet, og holdt en storstilt tale, som han avsluttet med “Til våpnene!” Han brakk en grønn kvist, og satte den i sin hatt, dette skulle være et tegn på folkets enighet. Mange hundre av menneskene som var samlet rundt ham puttet også kvister i hattene sine og samlet det de hadde av våpen mens de fortsatte å rope “Til våpnene.” Og marsjerte ut av parken. Kanskje hadde dette aldri skjedd, hadde det ikke vært for den kjensgjerning, at det var et uvanlig fint vær denne dagen, for det er et faktum, at det var en ekstra stor folkemengde samlet akkurat i dag, nettopp på grunn av det fine været. Folk opphisser hverandre lett, og den gruppementaliteten som kan oppstå i slike sammenhenger er svært viktig, og farlig. Dette kan kanskje høres ut som en liten ting, men det er summen av slike hendelser, som fører til revolusjon.

Etter å ha jaget et hesteregiment på flukt ved å kaste stein på dem, fortsatte den store folkemengden å marsjere i retning av Place de Louis XV. Da de var fremme, ble de møtt av både utenlandske og franske tropper. Troppene ble presset av folkemassen, og det oppstod skuddveksling. To demonstranter ble skutt, en som bar bysten av Necker, og en som tilfeldigvis skulle havne i skuddlinjen. Men skuddvekslingen var ikke bare mellom demonstrantene og soldatene, men også mellom de franske soldatene og de utenlandske. Dette viser tydelig misnøyen blant folket. Soldatene led tross alt nesten like mye som resten av folket i denne perioden. Store deler av soldatene sluttet seg til demonstrantene, nå hadde de ikke bare fått forsterkninger med våpen, de hadde også fått forsterkninger som kjente militærtaktikk og virkelig kunne bruke et våpen. De fortsatte inn i Paris` gater. Her brøt det ut fullt opprør, mange flere sluttet seg til demonstrantene, og begynte å bryte seg inn i butikker og skape fullt kaos. Senere på kvelden begynte også flere demonstranter å strømme inn gjennom bymurene, fra andre områder. Den samme kvelden, kom beskjeden, hæren var på vei. Men mye skulle skje før den tid. Deler av Paris sto allerede i flammer. De aller fleste av de forhatte tollbodene, hvor folk alltid hadde måttet gi fra seg varer når de skulle inn i Paris, var påtent før det ble natt. Hæren kom ikke denne kvelden.

Neste dag, den 13. juli, fortsatte opprøret med intensivert kraft, flere enn dagen før var reist inn til byen, de plyndret de store matlagrene, og noe som skulle vise enda viktigere, våpen og ammunisjonslagrene. Folk merket at det tok lang tid før hæren kom. En nasjonalgarde av frivillige ble opprettet, disse besto av 200 menn og skulle patruljere gatene, men det hjalp lite mot de store kreftene som var i omløp.
Demonstrantene invaderte Hotell de Invalides for å samle ammunisjon og skytevåpen, de fikk samlet ca 30.000 musketter, men dette var bare starten. Folk begynte å snakke om mulighetene for et angrep på Bastillen, på dette punktet var Bastillen nesten tømt for mennesker. Det var kun syv personer innesperret: fire falskmyntnere, to sinnssyke, og en aristokrat som var fengslet for incest. De store kostnadene som gikk med til å vedlikeholde en stor festning som dette, hadde ført til at det kort tid tidligere hadde blitt bestemt at Bastillen skulle nedlegges, men dette var ikke viktig for demonstrantene. Bastillen var et symbol på aristokratiets tyranni. En annen årsak, som trolig var nøye planlagt av noen av de mer konspiratoriske bakmennene, var at Bastillen hadde en av de største forsyningene av våpen. Fikk de kontroll over Bastillen, ville folket ha fri tilgang til våpenforsyninger, langt over de 30.000 våpnene de hittil hadde anskaffet. Men dette var ennå kun i teorien, festningen ble beskyttet av 82 franske veteraner og hadde fått forsterkninger på 32 sveitsiske soldater. Angriperne offisielt var ca 600, men det regnes med at de var i underkant av 1000. Selv om angriperne var i overtall, betydde ikke dette nødvendigvis en lett seier, for mange av dem var dårlig bevæpnet og hadde liten erfaring med våpen, og fienden var bak en kraftig mur med tungt artilleri.

Tidlig på morgenen 14. juli begynte pariserne å strømme til rundt borgen. Da de var fremme, var de usikre på hvordan de skulle gå frem videre. En stund ble de bare stående utenfor og se på at kanonene ble skjøvet frem. Det ble til at to av dem gikk inn i borgen til forhandlinger, forhandlingene ble langvarige og folket utenfor ble utålmodige. Når klokken begynte å nærme seg to, var pariserne lei av å vente, det hadde begynt å strømme flere til, og ropene deres kunne høres helt inn til forhandlingsdelegasjonen. For å vise sin velvilje, valgte guvernør de Launay å gi ordre om å trekke tilbake kanonene. Da folkene nede på bakken fikk se dette ble de forvirret, og noen ropte: “De lader kanonene, de har tatt våre forhandlere til fanger.” Dette fikk stemningen til å koke over. Det var flere tusen mennesker samlet rundt borgen nå, det var flere av dem som klarte å klatre over muren, og åpne porten til den ytre borggården fra innsiden. Pariserne stormet inn i gården, fortsatte inn mot den indre borggården, og kuttet over lenken til vindebroen. Skudd ble løsnet med det samme de kom seg inn i Bastillen. Det er usikkert hvilken side som var den første til å åpne ild, men det hadde ikke noe å si for pariserne, nå var det krig. Pariserne stormet frem og begynte på kampene som skulle vare i de neste fem timene. Guvernør de Launay så etter en liten stund at det var liten sjanse for ham og hans menn på dette tidspunktet, og overga seg med det samme. Angriperne strømmet inn og begynte sin frigjøring av fangene, og leting etter våpen og ammunisjon. Det er mulig at disse kampene kunne vært unngått, hva hadde skjedd om kanonene hadde blitt ståen de? Hva hadde skjedd om det første skuddet aldri hadde blitt løsnet? Det vil vi aldri få svar på, men det er trolig at vi ville fått et liknende resultat uansett, for folkemengden utenfor Bastillen den dagen, var nok ikke villige til å gå med på en vanlig fredsavtale, det hadde ligget i kortene en lang stund.

Når fangene ble brakt ut til folkemengden som sto og ventet utenfor, brøt det ut vill jubel. Guvernør de Launay og hans nærmeste medarbeidere ble tatt til fange og ført ut til folkemassen. De opphissede pariserne delte ut både slag og stikk med diverse våpen til Guvernør de Launay. Livet hans endte med at en kokk skar av hodet hans, og det ble stukket på en lanse, noe som førte til vill jubel hos folkemassen. Samtidig som stormen på Bastillen, hadde en annen folkemengde overfalt borgermester Jacques Flesselles, som ble brutalt myrdet for å ha forsøkt å hindre pariserne i å bevæpne seg. Den samme dagen som Bastillen falt, hadde kongen vært på jakt. I dagboken sin skrev han misfornøyd: “Ingen ting.” Som betydde at det verken hadde skjedd noe på jakten eller ellers.

Neste dag, 15. juli, begynte rivingen av Bastillen, det var en viktig symbolsk handling å vise at de hadde seiret over den forhatte festningen. Innbyggerne i Paris gjorde seg klare til å beskytte byen fra et motangrep fra kongens styrker. Men dette angrepet kom ikke. Denne dagen hadde Louis XVI fått høre om hendelsene dagen før, og han fikk valget mellom å trekke tilbake troppene fra Paris. I den tro at opptøyene ville roe seg, eller la dem bli for å holde ro og orden. Han valgte å sende ut troppene, og sende en egen delegasjon inn til byen for å kunngjøre dette. Det merkelige var at når delegasjonen kom til Paris, for å gi ordren om soldatenes tilbaketrekning, var det full feststemning i byen. Delegasjonen ble møtt av glade mennesker, som vinket til dem og ropte “Leve nasjonen.” De ble også overøst av både blomster og kyss. De ble fortalt at alt var en misforståelse og at det slettes ikke var noen dårlig stemning i byen. Men utenfor rådhuset var stemningen verre, folk begynte å protestere igjen, og nye barrikader ble bygget for å forsvare byen.

Neste dag satt kongen i krigsråd, han ønsket nå å sende troppene sine tilbake for å knuse opprøret, men hans krigsminister rådet ham fra dette, siden han ikke lenger stolte på troppene sine. Kongen bestemte seg da for at han måtte flykte i vogn, han kunne ikke bli i Versailles om opptøyene skulle få fortsette. Men også her måtte krigsministeren gripe inn, han kunne ikke garantere kongens sikkerhet om han skulle forlate dem på denne måten, det eneste alternativet, var å gjeninnkalle Necker. Dette var et stort nederlag, men muligens en smart taktisk manøver. Kongen selv reiste inn til Paris for å meddele nyheten, dette gikk for seg uten problemer. Folket tok gladelig i mot sin Konge, og dekorerte ham med trikoloren, noe han lettet fant seg i. Pariserne var glade, Kongen var på mange måter beseiret og Necker var tilbake.

I perioden etter stormen på Bastillen, gikk Frankrike gjennom store omveltinger. Nasjonalforsamlingen tok over makten, og fjernet føydalismen. Kongen satt fortsatt, men han hadde mindre makt. Frankrike kom fort i krig med Østerrike og deres allierte, selv om både kongen og de revolusjonære ønsket å unngå krigen. I starten av 1793 truet Frankrikes fiender det franske folket med at hvis de ikke gjeninnsatte kongen, ville det få dramatiske følger. Man antok at kongen konspirerte med Østerrike, og at han hadde en finger med i spillet når det gjaldt disse truslene. 17. januar 1793 ble Louis XVI halshugd, dømt for konspirasjon

Stormen på Bastillen var en stor seier for de revolusjonære kreftene, de hadde vist at det var de som hadde den virkelige militære makten, og at de kunne få sin politikk gjennom med voldelige opprør. Etter denne hendelsen fikk man også bevis på hvor stor oppslutning de revolusjonære hadde, også blant det militære. Stormen på Bastillen var nok ikke selve årsaken til den franske revolusjon. Det er summen av hendelser, inkludert stormen på Bastillen, som til slutt fører til revolusjonen. Bastillens fall var selvsagt et viktig punkt i det som skulle ende i en revolusjon, men jeg tror utfallet ville blitt omtrent det samme med mindre noe radikalt hadde skjedd et eller annet sted i historien, vi må også huske på at selve Bastillen betydde lite, Fangene som satt der var lite viktige og det var egentlig bare våpnene som hadde en praktisk verdi. Det var den symbolske verdien som førte til at seieren var viktig for de revolusjonære. Det var flere punkter i historien rundt stormen på Bastillen som vitner om at en annen håndtering kunne ha ført til at stormen kunne vært unngått. Et eksempel på dette er for eksempel om Louis XVI
hadde latt troppene sine slå hardere og tidligere ned på opprør, og om Kongen hadde bedret levevilkårene til folket, slik at de ikke måtte ty til slike desperate handlinger. Det er likevel så mange ting som skjedde dette året, at en form for revolusjon ville kommet uansett, men kanskje ikke en væpnet. Folket begynte å bli opplyst, og det foreldete og undertrykkende regime sto for fall. Kanskje kunne det stått lenger med rett håndtering, men til slutt ville det falt.
Kilder:

Litteratur:
Aase, Andreas - Dyrvik, ståle: Portal: Verden før 1850. Det Norske Samlaget, 2004.
Carlyle, Thomas: The French Revolution. Gutenberg, 2006.
Goudemetz, Henry: Historical Epochs of the French Revolution. Gutenberg, 2005.
Lindqvist, Herman: Napoleon. Schibsted Forlagene, 2006.
Lindqvist, Herman: Revolusjon. Schibsted Forlagene, 2007.
Mignet, Francois-Auguste: History of the French Revolution from 1789 to 1814. Gutenberg, 2006.
R.R. Palmer - J. Colton: Nya Tidens Världshistoria I. Esselte Studium, 1981.
Taine, Hippolyte: The French Revolution. Gutenberg, 2001.

Nettsider:
http://www.nndb.com/people/480/000097189/
http://en.wikipedia.org/wiki/French_Revolution
http://en.wikipedia.org/wiki/The_storming_of_the_Bastille
http://da.wikipedia.org/wiki/Den_Franske_Revolution
http://library.thinkquest.org/C006257/revolution/storming_of_bastille.shtml
http://www.youtube.com/watch?v=EyLZuHIR3JE
http://www.bbc.co.uk/dna/h2g2/alabaster/A745049
http://en.wikipedia.org/wiki/Causes_of_the_French_Revolution